– Jeg har fått juling av politiet mange ganger

Professor ved Politihøgskolen bekrefter utbredt ukultur i politiet.

Kristoffer er anonymisert etter eget ønske. Han frykter hva politiet og folk i miljøet kan finne på, og han vil skåne sin nærmeste familie for historien sin.

Han sier han er uskyldig i flere av sakene han er dømt og har følt seg mobbet av politiet siden han var 14 år. I sakene som omhandler bruk og besittelse av narkotika innrømmer han skyld

– I et rettferdig rettssystem hadde jeg gått til sak mot politiet for lenge siden. Livet mitt er basically ødelagt, sier Kristoffer som i dag er 25 år.

Han har følt seg mobbet av politiet i Gjøvik siden han var et barn.

– Stemplet som kriminell

Han var bare 14 år og stod i dusjen første gang politiet kom på døren. Faren åpnet og Kristoffer kom ut i bare håndkle. Kristoffer ville naturligvis kle på seg og går inn for å gjøre det. Politiet setter foten i døren og 14-åringen lurer på hva som skjer.

– De mente jeg plutselig kunne sprette frem med kniv, så de måtte ta forhåndsregler. Jeg var 14 år, hadde aldri vært i kontakt med dem før, også behandler de meg sånn. Jeg har aldri vært voldelig, bare nysgjerrig på narkotika. Jeg følte meg stemplet allerede da, sier Kristoffer.

I første klasse på videregående kom to uniformerte politimenn og hentet ut Kristoffer fra klasserommet, mens resten av klassen satt og måpte. Det var en annen elev som visstnok hadde solgt narkotika i skolegården og politiet nå var ute etter.

De hadde knapt rukket å bli kjent med hverandre før dette skjedde. Nå var Kristoffer stemplet. Han kunne ikke fortsette på skole i Gjøvik.

Han flytter til Lillehammer for en frisk start på andre klasse. Der får han seg kjæreste. Moren til kjæresten blir etter kort tid ringt opp av inspektøren på skolen, som advarer henne om Kristoffer.

Han føler seg forfulgt og føler at hele skolen ser på ham som en kriminell. Han gir opp og slutter på skolen.

Første voldsdom

Bjørn Ole Dahl

I 2015 får Kristoffer sin første voldsdom like etter at han fyller 18. Det skjer etter et basketak med politiet i Gjøvik sentrum. Byen hadde nettopp stengt og han var på vei hjem. Politiet kjørte frem og tilbake i gata der han hang og han følte seg forfulgt.

Han viser politiet fingeren. Nå vil de arrestere ham for ordensforstyrrelse.

Et vitne, Bjørn Ole Dahl, kommer tilfeldigvis forbi tumultene. Ifølge hans forklaring gjør politiet feil på feil, og sitt ytterste for å få Kristoffer dømt i denne situasjonen.

Forklaringen hans gjenspeiler ikke det som står i dommen.

Les også: – Tok skytevåpenet uten at politiet la merke til det

Skulle spise pizza, havnet på glattcella

En søndag i 2018 blir Kristoffer pågrepet på høylys dag, midt i Gjøvik. Han skal hente en pizza han har bestilt. En politibetjent som ikke er på jobb har spottet Kristoffer i Gjøvik sentrum. Han ringer straks og forteller kollegene hvor Kristoffer er og at han lukter hasj. Like etterpå blir Kristoffer pågrepet, tatt med til stasjonen og plassert på glattcelle i tre timer, selv om de ikke fant narkotika.

Under kan du se hvordan politiet opptrer når de pågriper Kristoffer. Politiet har ikke video eller lyd fra avhøret.

Videoen fører til at Kristoffer blir frikjent. Fremgangsmåten til politiet blir ikke tema under rettssaken, selv om Kristoffer forklarer at han føler seg forfulg og dårlig behandlet.

Justismord

Neste gang blir Kristoffer stoppet fordi han skal ha kjørt "noe fort". Slik skaffer politiet det de kaller en "hvit inngang" – en utbredt metode som brukes for å lovliggjøre ransakelser når de egentlig er ute etter narkotika . Hastigheten blir ikke tema i rettssaken.

Politistudenter kaller det "Grå inngang": Vi er politi, ikke jegere

Kristoffer blir tatt med til legevakten for blodprøve. Før dette skal én av betjentene ha gitt Kristoffer juling bak i politibilen, noe som skal ha ført til synlige skader på kroppen til Kristoffer.

Blodprøvene viser at Kristoffer er påvirket av THC og nivåene tilsvarer en alkoholpromille på 1,2. I straffutmålingen tar dommeren utgangspunkt i promille på 1,5 uten at det blir bemerket.

Kristoffer mister lappen i to år, får seks tusen i bot og må 18 dager i fengsel.

Dommen var enstemmig. Statsadvokaten i Hedmark og Oppland har avslått begjæring om innsyn. Kristoffers advokat kan heller ikke bistå med disse papirene i dag.

Politiet: Kristoffer angrep under avhør

Nok en gang skal Kristoffer bli anklaget for vold mot politiet. Og også denne gangen er det politiet som tar initiativ uten at de kan fremlegge konkrete bevis på at han har gjort noe kriminelt i forkant.

Du må forbi Alfarvegen for å komme til Kristoffers hjem utenfor Gjøvik. Han bodde med andre ord et godt stykke utenfor sentrum da politiet dukket opp midt på natten.

Han og kjæresten er på vei hjem fra byen for å legge seg, men møter på dem like ved Kristoffers hjem. De undrer seg over hva politiet gjør på disse trakter så sent på kvelden.

Politiet sier til Kristoffer at de tilfeldigvis er i området for å lufte narkohunden.

Narkohunden markerer ikke på Kristoffer, men politiet mener uansett at Kristoffer ser ruset ut.

Istedenfor å la de to gå å legge seg hjemme, tar de Kristoffer med til stasjonen.

Avhør uten video

På stasjonen vil politiet se på telefonen til Kristoffer og ber om å få koden. Han har dårlig erfaring med dette fra tidligere hendelser hvor de skal ha beholdt telefonen i flere måneder etterpå for så å levere den tilbake med knust skjerm.

Denne gangen lover politiet å gi den tilbake samme kvelden, så Kristoffer gir dem koden så de får åpnet den og sjekket den. Telefonen er nesten helt ny og de finner ingenting.

Så sier politiet at de vil beholde telefonen likevel, noe som provoserer Kristoffer. Det er det som skjer de neste sekundene som blir avgjørende for dommen.

Heller ikke i denne saken har politiet video eller lyd fra avhøret. Det er ord mot ord, og dommen baserer seg på politibetjentenes forklaring.

Slik forklarer Kristoffer hendelseforløpet: "Jeg skal liksom bare ta telefonen ut av hendene hans. Jeg var full, så det var litt min feil, og jeg burde ikke gjort det. Men jeg beveger hånda mi mot telefonen, tar tak i den og holder litt i den. Da hiver den andre politimannen seg over meg og kaster meg i bakken. Så kommer det en tredje politimann og legger kneet over halsen min så jeg ikke får puste. Så anmelder de meg for vold mot politiet."

Politibetjentenes forklaring (ifølge dommen): "Politioverbetjent Engebakken og politibetjent Smedshammer som var til stede mens Engebakken undersøkte tiltaltes telefon. Engebakken satt i en kontorstol på den ene siden av en skrivepult, mens Smedshammer sto i døråpningen. Tiltalte satt på den andre siden av pulten, ovenfor Engebakken. Begge tjenestemennene forklarte at tiltalte på et tidspunkt reiste seg opp og tok et par skritt mot døren slik at han ble stående ved hjørnet av kontorpulten. Plutselig kastet han seg/hoppet mot Engebakken og landet oppå ham. Det var så mye kraft i spranget at stolen Engebakken satt i vippet bakover og både tiltalte og Engebakken falt i gulvet der de brøt om telefonen. Skjermen knuste og selve telefonen ble bøyd, men vitnene kunne ikke si nøyaktig hvordan det hadde skjedd. En tredje politimann kom til og de tre fikk raskt kontroll på tiltalte. Ingen av vitnene var i tvil om at tiltalte kastet seg mot Engebakken med vilje i den hensikt a fâ tilbake telefonen."

Dommen nevner ingenting om manglende video fra avhør, selv om dette skal ha vært et tema i retten. Den tar heller ikke hensyn til tidligere hendelser hvor Kristoffer ble frikjent for vold.

Dom: "Retten har ingen grunn til å betvile forklaringene til de to polititjenestemennene. De fremsto som samstemte og konsise. Selv om ingen av dem kunne si sikkert hvordan og når telefonen ble ødelagt, skal det bemerkes at det må en viss kraft til for at en skjerm skal

knuse og telefonen bli bøyd. Dette støtter tjenestemennenes forklaring..."

Ifølge Kristoffer ble ikke telefonen ødelagt under avhøret. Han skal ha sett at den ikke var knust, men mener at det må ha skjedd i løpet av de tre månedene politiet hadde telefonen.

Kristoffer blir dømt til 27 dagers i lukket fengsel. En dom han sonet høsten 2021.

– Helt jævlig

Kristoffer sier at selve soningen har gått greit. Det verste for ham har vært all ventingen på rettssaker, dommer og soning. Da er det vanskelig å for eksempel legge planer eller i det hele tatt gjøre noe fornuftig. For Kristoffers del har rusmisbruket økt i disse periodene.

Han står frem med saken sin (anonymisert) i mediene fordi han ikke vil at dette skal skje med ungdom i fremtiden.

– Det er først når du kommer i kontakt med politiet at man skjønner at systemet ikke fungerer som det skal. Politiet har aldri hjulpet meg, sier Kristoffer.

– Tøyer strikken svært langt

Professor ved Politihøgskolen (PHS) Paul Larsson har fått lese historien til Kristoffer og sier at dette er et kjent problem i det norske politiet.

– Politiet gjør mye her til lands som de ikke har lært ved PHS. Det er et kjent problem at det oppstår egne kulturer og praksiser som kan strekke strikken for hva de kan finne på å gjøre svært langt, sier politiprofessoren.

Det skjer gjerne i distriktene hvor det ikke er like mye kriminalitet som i storbyene, sier han.

Når kriminaliteten er lav kan politiet "produsere kriminalitet" ved å engasjere seg i det de kaller "offerløs kriminalitet".

Denne typen kriminalitetsbekjempelse går i stor grad ut på å forfølge rusmisbrukere med de midlene politiet har tilgjengelig.

Ifølge to studenter som har skrevet om praksisperioden i sin bacheloroppgave handler det om en utstrakt u-kultur innad i politiet at dette blir såpass høyt prioritert, mens kriminalitet med ofre gjerne blir henlagt.

Med blodprøver, urinprøver, spyttprøver, ransakelser, informantbehandling og beslag av telefoner sørger politiet for at rusmisbrukerne som bruker og besitter narkotika blir dømt og får straff. Disse sakene har høy oppklaringsprosent og politiet har stor mulighet til å påvirke resultatet, i motsetning til for eksempel voldtektssaker som oftere ender med henleggelse.

Rusmisbrukerne er gjerne unge og uerfarne med begrensede ressurser til å forsvare seg selv.

Selv om Kristoffer hadde advokat i alle sine saker viser dommene at rettssikkerheten hans ikke har blitt tilstrekkelig ivaretatt.

– Mange steder har hatt en praksis hvor de fotfølger personer som av en eller annen grunn har fått et rykte - eller stikker seg ut på et eller annet vis. Denne saken med Kristoffer virker typisk, sier Larsson.

Les også: Måtte sitte naken på huk og hoste